Meny
Søk

NÅR LIVET BLIR FORVIRRENDE

Kristine er glad i mora si.  Hun sier det til seg selv mange ganger hver dag. 

'Jeg er glad i mamma.  Mamma er snill.  Hun har det bare så vanskelig noen ganger.  Det er sikkert ikke lett å være mammaen til en sånn unge som meg.' 

Noen ganger får ikke Kristine til å tro på sine egne tanker.  Da blir hun redd.  Da gjemmer hun seg bort, så ikke mora skal se henne.   En dag Kristine kommer hjem snør det tjukt over hele bygda.  Det er så fint og mykt og stille.  Om bare mora er i det normale humøret, kan hun kanskje be om et stearinlys for å lage snølykt. 

Når mora har fortalt hvor dum og umulig Kristine er og liksom sukket seg ferdig, så kan det hende hun får med et stearinlys ut.   Straks Kristine åpner ytterdøra er mora der.  Hun er svart i øynene.  'Så blir det ingen snølykt i dag,' tenker Kristine.  

- Hva er det du har sagt for noe om meg?  Ut med det!   Mora brøler så det må høres lang vei. Kristine kjenner at det lukter alkohol, mamma har drukket igjen.  

- Tror du ikke jeg vet helsesøster har vært på skolen i dag?  Tror du ikke jeg skjønner at du har snakket om meg!?  

- Det er ikke sant, sier Kristine.  

- Lyver du også!?  Står du der og lyver for mora di!?  

Akkurat da kommer faren opp fra kjelleren.  Han har hørt alt sammen.  Han jobber på det samme legesenteret som helsesøster.  

- Kristine snakker nok sant, sier han. 

- Helsesøster er sykmeldt.  Hun kommer ikke på skolen før neste uke.  

Da brister mora til Kristine sammen i gråt.  Hun tåler ikke at faren forsvarer Kristine.    'Hvorfor måtte han si det der?' tenker Kristine.  Selv om det er sant vet hun at nå vil mora være umulig mye lenger.

Skrevet av Rune Belsvik

Utviklet av Bysant AS